tirsdag 10. januar 2017

Byfolk og bygdetullinger - et innlegg om ulvedebatten

Dette innlegget har ingenting med matblogg eller oppskrifter å gjøre, men jeg må bare få det ut og dette er mitt rom for å skrive. Det pågår en heftig og betent debatt om ulv i Norge akkurat nå. Folk fra Hedmark reiser i busslaster til storbyen for å sette ministeren på plass. Dette innlegget handler ikke om hvorfor jeg er for ulv, men om selve debatten. Saken er svært preget av følelser, og lite preget av fakta og kunnskap. Jeg skjønner at dette er noe folk mener sterkt om, men innimellom føler jeg at dette har gått fra å være ja/nei til ulv, til å bli en debatt hvor bygda står mot byen.


Hvordan ble det sånn? Jeg vet ikke, men jeg kjenner at det gjør meg frustrert at jeg som tydeligvis er en idiot fra byen ikke skal få mene noe om ulv. Norge er et sammensatt land med mennesker langs kysten, i innlandet, i nord og sør, i bygd og by. Og vi som bor i byen er sammensatt av både de som har vokst opp urbant og mange innflyttere fra bygda, og fra andre land. Byfolk er ikke byfolk, folkens.

Før jul leste jeg et innlegg på facebook som var fengende og morsomt. Det handlet om byfolk og bønder, ulv og sau, og veganere som blir popstjerner på instagram. Sikkert flere enn meg som har lest det. Spissformuleringer og generaliseringer er underholdende, og jeg måtte selv trekke på smilebåndet flere ganger.

Men etterhvert som jeg leste meg helt ned til kommentarfeltet kom irritasjonen til overflaten, både hos meg og hos andre (når tid skal jeg lære meg å ikke lese kommentarfeltet?!). For der kom det fram at byfolk tydeligvis har redusert hjernekapasitet, og vi som bor sør for Sinsenkrysset har ikke rett til å mene noe som helst om ulv, sau, bønder eller kjøttproduksjon. Bygdetullingene snakker om å plassere ulv i bymarka for å ta pudlene til byfolka (newsflash: Oslo og Akershus er en del av ulvesona. Uten at jeg skal påstå å ha sett så mange ulv på Karl Johan).

Jeg hiver meg på generaliseringen og sier med én gang at jeg nekter å bli redusert til en caffe-latte drikkende hipster på løkka, uten egne meninger. Det er ikke meg. Ja, jeg bor i byen. Jeg er veggis, jeg drikker gjerne soya-latte, har instagram og blogg, er for ulv og mot masseproduksjon av kjøtt. Men det gjør meg ikke til en blond idiot som ikke har hjernekapasitet nok til å sette meg inn i samfunnsaktuelle saker.


Det merkeligste for min del er at JEG er jo egentlig en av dem som ser ned på byfolka. Hvert år kommer de forbanna østlendingene med den fordummende dialekten sin og alt for store båter i millionklassen til den lille øya jeg har vokst opp på. Så er de på hytten i Blindleden et par uker, spiser reker og drikker hvitvin, før de reiser tilbake der de kom fra. Jeg har vokst opp med fordommer mot Oslofolk. Disse stakkars menneskene som bor i byen. Og så havnet jeg jammen her selv.

Men byfolk er en sammensatt gruppe. Mange av oss er tilflyttere fra bygda, og mange av oss er glade i naturen. Nei, jeg kan ikke hevde å ha vokst opp i ulveland med rovdyr på alle kanter. Men jeg har vokst opp med småbruk rundt meg, som ei hestejente som brukte mesteparten av tida mi i stallen eller skogen. En av mine første sommerjobber var å passe på oppdrettskaniner. Altså ikke kosekaniner, men kaniner som skulle bli mat. Senere hadde jeg deltidsjobb i ferskvaredisken med ost, kjøtt og fisk. Jeg har venner og bekjente som går på jakt, og ærlig talt har vi ofte et mer likt syn på dyrs verdi enn folk som kjøper first price kyllingfilet på Kiwi. Forøvrig har jeg overnattet utendørs i skogen og gått på utedass, som tydeligvis er viktige kriterier for å si at man er fra bygda.

På tross av dettte har jeg altså endt opp som en veggis i Oslo, som ønsker ulv i Norge. En planteeter som vil verne om et rovdyr. Henger det egentlig på greip? Det er lett å le av denne generaliseringen av byfolk og bygdefolk, men fordommene er reelle - det vet jeg av erfaring. Jeg har ingen problemer med å innrømme at jeg har fordommer mot både byfolk og bygdefolk (og kanskje en liten personlig identitetskrise midt oppi det hele?). Men å redusere hverandre til idioter er ikke veien å gå i viktige samfunnsdebatter.

Debatten om rovdyr og ulv er betent og sår. Det forstår jeg. Men jeg opplever at mange lar følelsene ta helt overhånd. Dette gjelder på begge sider av saken. Jeg har også en følelse av at de som skriker høyest i Hedmark ikke representerer alle bygdefolk. På den andre siden tror jeg f.eks. noen dyrevernsorganisasjoner har en måte å ordlegge seg på som skremmer bort bygdefolk som er for rovdyr. De ønsker ikke å assosiert med "ekstremister" som NOAH eller Dyrevernalliansen. Dette er ikke ment negativt mot nevnte organisasjoner som jeg personlig støtter, men det er faktisk mange som har et slikt syn på dem.

Selvfølgelig skal vi ikke bli følelsesløse og kalde, og i ulvespørsmålet er det nok ofte et grunnleggende annerledes syn på natur, dyr, landbruk og matproduksjon som ligger til grunn. Ulven er også et mystisk vesen som ofte blir portrettert som slem og skummel i populærkulturen. Men vi kan ikke la følelsene ta helt overhånd og styre all argumentasjon. Og nå begynner debatten å dreie seg mer om by mot bygd enn om ulv i seg selv. At Oslofolk sitter og bestemmer at Hedmarkinger skal leve i frykt, ikke tørre å la barna spasere til skolen, og måtte bevæpne seg utendørs. At bygdefolk kun bryr seg om å tjene penger på en sauenæring som ikke er bærekraftig, og melker staten for erstatningspenger.


Jeg aner egentlig ikke hva jeg vil fram til med dette innlegget. Det var vel bare et behov for å si et eller annet oppi denne debatten. Det bare irriterer meg grenseløst å bli redusert til en hjernedød idiot på grunn av meningene mine og at jeg bor i byen. JA, det finnes folk som mener både det ene og det andre uten å egentlig ha satt seg inn i saken. Jeg har folk i vennelista mi på facebook som i det ene øyeblikket snakker om hvor forferdelig det er med jakt, og i det neste øyeblikket legger ut bilde av biffmiddagen sin. Det skurrer. Men vi er også en hel haug mennesker som har vett i hodet, og som allikevel velger vegetarburgeren på Max. Tro det eller ei. Poenget mitt er vel bare at debatten har blitt for preget av følelser, synsing og fordommer, og for lite preget av fakta og fornuft.

Bilder lånt med tillatelse fra fotografen.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Legg gjerne igjen en kommentar! :-)